Snakk om kjærlighet mellom alle.

Det er tydeligvis vanskelig for mange å tro at jeg er lesbisk. Mange har sine meninger om det, og det kommer vel kanskje av at jeg har gitt noen litt pusteproblemer opp igjennom årene :P. Jeg vet at mange har meninger, for jeg har overhørt mange av dem. Både utenfor skolen, på ferja og på butikken. Jeg er vist ikke så synlig. Godt over 70 kg usynlig lesbe... Og jeg blir både såret og lattermild på en gang, for det er jo utrolig hvor spennende livet til frøken Hansen har blitt. Det syns jo jeg og for så vidt, men jeg var ikke klar over hvor mange andre som skulle delta i det. Og ha sine meninger om det. Men sånn blir det kanskje når vi på en måte fortsatt blir "Tvunget" til å komme ut av et skap.

Og det er flere som får seg til å spørre om det utroligste angående sexlivet mitt, og det er ikke mennesker jeg kjenner godt. Så da er det jo bare å påpeke nok en gang at det er jo ikke bare det det dreier seg om. Det er kjærlighet. Enkelt og greit. Hvis man noen gang kan kalle kjærlighet enkel. Det er noen som har uttrykt sin misunnelse over at det må være så mye enklere med to jenter i et forhold. men nei, det er jo ikke det. Et forhold er et forhold uansett, med alt av gleder og sorger som alle andre har. Med samme utfordringer, og med samme lidenskap. Bortsett fra at jeg alltid har en bh å låne ;)

Jeg har jo ikke blitt lesbisk. Jeg ER lesbisk. Det tok bare ca 35 år å gjøre noe med det. Det har vært en lang trapp å gå, med erfaringer på alle steg, men det er verdt hele reisen. Jeg måtte bare bli voksen først. 

Nå er jeg trygg på meg selv, stolt av meg selv og god på å være den jeg er. 

Jeg har fått kjenne på mange aha opplevelser de årene her. Mange positive og flere ikke fullt så positive.

Jeg har fått kjenne på redselen når jeg har kjørt hjem fra nattevakt, hvor hele byen har vært pyntet med "KNUS HOMOLOBBYEN" bannere. Jeg vet ikke helt hva homolobby er, men om jeg har forstått det riktig så er det at homofile skal ta over landet og ingen barn vil bli født.

Men ja, uansett så er det skremmende at noen ønsker meg vekk fra denne jorda fordi jeg er meg selv. 

Jeg har også fått deltatt på et miljø så inkluderende og varmt og jeg har fått oppleve at de jeg trodde var mine nærmeste, ja de er mine nærmeste fortsatt. 

Jeg har også en sønn som er homofil, som på mange måte banet litt vei for mammaen sin. Han er en fantastisk flott målbevisst gutt som jeg er så stolt av. Han er trygg på seg selv. I dag er han det.

Men han brukte også sin tid på å finne seg selv. Han var igjennom mange faser på barne og ungdomskolen hvor livet kanskje ikke alltid var like lett. Og det var heller ikke så lett å vite. For det blir jo ikke snakket om.

Her kommer min fanesak inn. 

KUNNSKAP!

 På barneskolen snakkes det så lite om lesbiske og homofile, at min tiåring sa at ikke læreren viste at jenter og jenter kunne være kjærester.

Hvorfor snakkes ikke det om ? Når til og med kongen tar med i sin nyttårstale så må det være innafor å snakke om på skole og i barnehage også. Det er så mange ulike kjernefamilier og vi må hylle alle. Det må læres om ulike samlivsformer og det må læres om sex og samliv på en mye høyere skala. Fortsetter vi som nå, så vil det alltid sitte et eller flere barn som føler at de ikke passer inn, og det barnet får da en bekreftelse på at følelsene hans, ikke er normale.

Barna våre er teknisk langt framme og de finner det meste på nett. Derfor må det snakkes om. Det er ikke på en eller annen pornokanal de skal lære. Kunnskap er makt, men det er også følelser.

For et par år siden så intervjuet jeg en del ungdom om psykiske problemer. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye av det. Vi har så flott fin ungdom og jeg ble nysgjerrig på hva som gjorde at de sliter sånn. Hvorfor de har så mye angst og hvorfor de er så presset. Jeg sier ikke at alt dette har med legning å gjøre, for det tror jeg ytterst lite har, men noen av de jeg snakket med torde ikke å stå fram. Og hovedgrunnen var familien. Ikke fordi de ikke trodde familien ville godta det, men fordi de trodde familien bare tenkte på det som sex. Og det var for flaut å bære. En ung gutt fortalte at faren hans ofte snakket nedsettende om homofile. Sønnen var homofil i skjul og drømte om å gå i pride. Men det ville han aldri gjøre. Han hadde hørt faren kalle en kjent homofil for " han rumpepuleren", og tok deretter for gitt at han aldri ville bli godkjent av far som homofil. 

Vær forsiktig med hva dere sier. Vær forsiktig med hva dere tenker. For unger har ører som hører veldig godt. Også ting som ikke alltid stemmer.  

Vær forsiktig selv når vi tror dem er ute av syne. Holdninger kommer fram selv om vi ikke bruker ord. La nå ikke vi være skyld i at de ikke tør å være seg selv. Vi som skal elske dem ubetinget og gi dem styrke til å takle livet. For livet er ingen dans på roser. For noen. Vi må gi de unge redskap til å takle det på best mulig måte. Og tenk så mye lettere ting vil være å takle, om man ikke på toppen av det hele må late som man er en annen enn den man er. 

Dessverre er verden på vei til å snu, og det føles som om man går noen skritt tilbake og det må vi sørge for at ikke skjer. Det er flere som syns det er vanskeligere å stå fram i dag, enn for 20 år siden, og det er en skummel endring som MÅ snues! 

Ta vare på hverandre og la ungene være den de er. Fortell dem at det er normalt og at du elsker dem uansett. Så håper jeg det etter hvert blir mer tema på skolen også. Fra barneskolen av.

Ønsker dere alle en fin uke i  PRIDE ånd. 

Min historie ...Me and myself ;)

Da er det min historie som kommer. Om noen andre vil dele historien sin her på bloggen min så send meg gjerne en mail på hegemors78@gmail.com.


Jeg fikk mitt første barn som 17 åring. Verdens vakreste lille gutt, og allerede da var på en måte standarden litt satt for meg følte jeg.  Så ble det fire gutter til over de neste 14 årene med til sammen tre forskjellige menn. Jeg var i lange forhold og jeg ble gift. Det var på en måte slik det skulle være, selv om det alltid har vært et tomrom som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke på. Det var hele tiden noe som ikke stemte. Jeg flyttet mange ganger, og fant aldri roen noe sted eller med noen.

Kroppen min sa i fra, med prolapser på prolapser og mye muskelsmerter. Jeg ble på et punkt lagt inn på nevrologisk hvor jeg faktisk mistet følelsen i beina og jeg slet en lang stund med å komme meg opp igjen. Og psykisk var jeg veldig sliten, men ikke utad. Jeg var sterk for alle andre, alltid blid og positiv og ga alt for å hjelpe andre rundt meg. Jeg ble hard og det var ingenting som egentlig gikk inn på meg. Og jeg gråt aldri. Hvert fall ikke for min egen del. Jeg var tilstede for alle andre, men ikke for meg selv. Andre så på meg som en som alltid strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre, og jeg kvelte vel nesten ungene med omsorg til tider. Minstemann brukte faktisk bleie den dagen han begynte på skolen, og det er jo ganske ille. At jeg tviholdt så mye på at han skulle trenge meg som han alltid hadde gjort, at det gikk utover selvstendigheten hans.

Så startet jeg hos en helhetsterapaut. Jeg begynte hos henne i all hemmelighet og i ren desperasjon da alt kjentes helt håpløst ut. Hun tok meg imot med så mye godhet og varme at jeg blir rørt bare ved tanken. Men jeg var langt i fra noen enkel pasient. Jeg nektet å innrømme noe som helst. Jeg snakket om meg selv i tredje person og hun sa det virket som jeg snakket om noen andre. Jeg var så distansert og hadde bygd opp en mur så hard. Den var bygget opp over så mange år at ikke en byggmester kunne revet den ned. Den var så møysommelig gjort så ingen skulle få trenge igjennom den og jeg ble livredd når det begynte å slå sprekker. Det var utrolig skummelt, for inni meg så viste jeg at det ikke var noen vei tilbake om jeg lot muren falle. Og til slutt så falt den. Med et brak og jeg ble sittende hos henne i timevis og bare gråt. Det kjentes ut som om jeg aldri ville klare å stoppe. Og jeg gråt videre når jeg kom hjem. Og jeg klarte selvfølgelig å stoppe.

Så var tiden inne for å kunngjøre det. Fembarnsmora som fikk barn tidlig, som har hatt flere forhold med menn. Nå var det noe igjen. Jeg følte meg så egoistisk og annerledes som gjorde dette for meg selv. Det var det jeg følte da. nå vet jeg bedre.
Tanken på å fortelle det til venner og familie var så vanvittig skremmende og det tok nattesøvna fra meg i flere uker. Jeg følte at jeg hadde lurt alle rundt meg så lenge, men jeg hadde jo også lurt meg selv.

Også gikk det så bra. Alt i alt så tok alle det fint, selv om det ikke var det granne gøy å såre noen. Min eks var verdens snilleste og det gjorde vondt å såre. Men jeg hadde ikke lenger noe valg.

Og da kom følelsene. For noen følelser. Det bobla og det brusa i hele kroppen av glede og jeg var helt euforisk.  Jeg var meg, fullstendig meg. Det tok 35 år, men den følelsen var verdt hvert enenste år. Og alle barna mine, og erfaringer... jeg ville ikke vært noe eller noen foruten i livet mitt for det er det som har gjort meg til den jeg er i dag.

Så nå, som 40 åring og 5 år etter så ser jeg tilbake på noen begivenhetsrike år. Og jeg kan si, uten å føle noe skam, at jeg er meg. Lesbisk og det er helt greit . Barna mine har en mamma som er trygg på seg selv og trygg på å vise dem at et forhold skal handle om kjærlighet. Jeg vil ikke at dem skal nøye seg med mindre. Livet er for kort til å ikke ødsle av kjærligheten vi har fått tildelt.

The Princess and the shaman

Om Prinsessen og Sjamanen og om media.
De siste dager har vært preget av en mobbekampanje ut av en annen verden, hvor media, i mine øyne, starter alt. Og kommentarfeltene under bugner av stygge, sårende svar hvor folk har null filter. Voksne folk som føler de kan lire av seg hva som helst og sitte på sin høye hest og se ned på hvem de vil. Denne gangen er det Prinsessen som har fått kjørt seg. Og makan til hets som hun gjennomgår.
Hva er det som gjør at noen alltid skal fortelle andre hva de skal gjøre med livet sitt ? Og hva er det som gjør at alt er greit å skrive i media ? Uten filter, den ene kommentaren er styggere enn den andre. Kan man ikke være uenig i noens valg uten å gå til angrep på den det gjelder?
Så mye fokus vi i dag har på mobbing så må vi voksne tenke over hva vi sier og gjør. Det er greit å være uenig og det er greit å diskutere, men å mobbe er ikke greit. Verken for barn eller voksne.
Mest sannsynlig har vi alle gjort noen valg gjennom livet som  de rundt oss ikke har vært enig i , men antagelig sluppet unna netthets som på denne måten likevel. Men selv om hun er en prinsesse, så føler hun akkurat det samme som du og jeg gjør og det bør tenkes over at det er et menneske bak. Og vi bør være forbilder for barna våre, ikke minst! Og det er barn inni bildet hos prinsessen også.
Kommentarfelt burde vært avvikla. Det fører sjelden med seg noe godt. Media burde tatt et mye større ansvar for hvordan de legger opp til at mobbing er greit .Det hjelper ikke å stenge kommentarfeltet på natt når alle kan skrive hva dem vil på dagen uansett.
Min mening er at vi skal være stolt av å ha en prinsesse som viser ungdommen vår at det er lov å være seg selv. Som står for det hun mener er riktig for seg, og som tar sine egne valg uavhengig av hva alle mener. Vi trenger ikke være enige med hverandre bestandig, men vi bør respektere hverandre og respektere valgene andre gjør for seg selv. Vi lever i et land med et mangfold vi bør være stolt av, og vi bør begynne å ha omsorg for hverandre istedenfor å rakke ned på hverandre. Jeg tenker Prinsessen har rett i at media også har et valg. Dere har et valg om hvordan dere skal vinkle saken og dere har et ansvar for å være saklig og et ansvar for å behandle mennesker med respekt. Det her minner om den gamle galgen hvor man sto til offentlig ydmykelse.
Og vi bør vel ha kommet lenger enn det nå i 2019

Tanken bak...

Tanken bak å lage en blogg, er at jeg ofte har mye på hjertet. Jeg deler gjerne av egne erfaringer og går heller ikke av veien for en god diskusjon.
For fem år siden så var jeg gift med en mann og jeg har fem barn. Fem gutter fra 9 til 23 år som er mine stoltheter og gleder. Så sto jeg fram som lesbisk og har gjort meg en del erfaringer på godt og vondt. Vi er kommet langt i 2019, men ikke langt nok. Og det skremmende er at det føles som om det snur litt, og at verden ikke lenger er like positiv til at mennesker skal få være seg selv.  Derfor er det viktig at vi synes. Dt er viktig at vi ikke glemmer å stå opp for selv, stå på barrikadene og følge opp det de før oss har kjempet for.
Min historie kommer etter hvert og jeg blir også veldig glad om noen etter hvert også vil dele sin historie med meg.

På bloggen ellers vil det være om ting jeg er glad i , ting som engasjerer meg og antagelig litt valpespam siden jeg er så heldig og har en liten pelsdott i hus ved navn Charlie. Charlie er en gul labrador, født i februar 2019. Han er min medisin og min terapi.

Jeg er engasjert i ungdom og voksne som sliter,og i mobbing. Og hvor mye ansvar vi voksne må ta for at mobbe trenden skal snues. Kommer tilbake med mye mer om det.

Jeg har en elsykkel som jeg elsker og som gir meg mange lange fine turer og som det også vil komme noen bilder og oppdateringer om..

Ellers er det skog og mark, det er livet og det er tanker jeg har som jeg vil dele med dere.

Det her har jeg tenkt på lenge, og nå er jeg altså i gang. Takk for at du vil følge meg :)